The Cruise

Right. Siden dette er en drøm jeg hadde her om dagen, så tror jeg ikke denne passer noe annet sted. Drømmen var ganske omfattende og lang, og var veldig virkelig, så det er endel stoff og lese. Jeg kommer til å fortsette den, siden det jeg poster akkurat nå bare er en liten del av drømmen.

Dette er ikke starten av drømmen. Da starten er mer, tjah, hva skal man si. Vi er et venne gjeng på cruise, så de første dagen var rolige og preget av fyll og fanteri, noe som i seg selv kansje kunne være gøy å høre om, men tviler på at jeg noen gang kommer til å skrive ned akkurat det. De fleste av oss som noen gang har vært drita vet hva det går ut på uansett. Ting gikk til helvette midt ute i atlanteren, så når det som skjer under hender, er det ca 3 dager til Amerika, og 3 dager tilbake til Europa.

Av en eller annen grunn brukte jeg navnet Josh igjen her. Aner ikke hvorfor. Men i drømmen var jeg Josh. Så dere kan se for dere selv som den personen når dere leser, gjør det hele litt mer spennende.

Kos dere :p

Ser frem til noen kommentarer.

--------------------------------------------------------------------------------------






”Faen, faen faen faen!” skriker Josh mens han hugger øksa
igjen og igjen i skallen på zombien som akkurat rakk å bite en liten rift i
arma hans. Blod spruter over alt. Val og de andre står noen meter lenger bak
han i den trange korridoren. Josh stopper, slipper øksa ned på gulvet og
stirrer på det som en gang var et hode, men som nå bare er en rekke
kjøttklumper blandet med ben og rød-hvit hjernemasse. Han ser på hånda der den
nå avdøde kelneren hadde bitt. Et rift, ikke en cm inn engang knapt noen
tannmerker, men det blør, det blør mer enn et så lite sår burde. Han bet meg,
han bet meg for faen tenker Josh. Han får frysninger idet han trekker den
openbare konklusjonen at han nå er døds dømt. Faen så idiotisk tenker han. Et
lite bitt, et lite rift. Er det virkelig det som skal drepe meg? Tenker han. Vi
har ikke kommet oss så langt for ingenting. Han blir med ett oppmerksom på at
de andre fortsatt står der, noen meter bak han i korridoren. Ingen sier noen
ting, alt er stille akkurat nå. Hvor ble det av alle sammen? Et øyeblikk siden
var det mensker som løp for livet over alt, ned trappen og videre ned gangen
hadde de sett mange flykte, sloss og bli drept for å komme seg unna. Er alle
der nede døde? Er det bare de som klarte seg? Han kan føle blodet strømme forbi
ørene sine, adrenalinet har ikke gitt seg enda. Han snur seg mot de andre. Alle
står der, tause. Andy, den litt små fete av de 6 støtter seg mot veggen, han
har et trist og fortvilet utrykk over hele seg. William, den som alltid sier
det rette til rett tid, bare står der også, med det samme utrykket. Alle bare
står der og ser på Josh, akkurat som at det var han som døde, og ikke kelner
zombien. Josh hører blodet i ørene bli tydligere, samtidig som han føler hele
verden går under. Det er bare et spørsmål om tid. Maks et par døgn, så er han
ferdig. Han er allerede død. De andre vet det. Og alle vet hva som kommer til å
skje. Ingen vil si det, det er for ille å tenke på. Josh plukker opp øksa, og
går mot gjengen. De alle ser på han med et blikk som sier ”ta det med ro, det
ordner seg”. Men Josh vet at dette ikke er sant. ”Jeg må finne Dawn” Sier Josh.
William retter seg opp, ser på de andre, også på Josh. ”Vi skal klare det, det
minste vi kan gjøre er å finne henne, for din skyld Josh…” sier William med en
sprekkende stemme. ”Takk.. Skulle ønske jeg hadde visst hva hun følte før denne
turen. Alt kunne vært annerledes” Sier Josh mens han begynner å gå forbi
gjengen og videre ut av resturanten. Tankene begynner å rulle igjen. Dawn… Han
har kjent henne siden barndommen. Vært forelsket i henne minst like lenge også.
Han hadde aldri turt å si noe til henne fordi han var redd for å ødelegge
vennskapet. Noe så inmarri teit. Sist natt fikk han vite at hun også har vært
forelsket i han så lenge hun har kjent ham. Ironisk, er det ikke. De har vært
bestevenner hele livet. Begge har vært hodestups forelsket i hverande, men
ingen turte ta steget. Og nå..? Ja nå er Josh en død man. Så fort gikk det,
håpet om den ene var innenfor rekkevidde, men så, på et øyeblikk, ut av
ingensteds kom en jævla zombie hoppende ut, og… ”Faen” sier Josh høyt mens han går forbi
gjengen, de alle klapper han på ryggen, så følger de etter.


Andy går hakk i hel med William som igjen går hakk i hel med
Josh, de tre andre holder seg et par meter lenger bak igjen. De så en annen
gruppe bruke denne taktikken. Og den viste seg å fungere bra i tilfelle de ble
angrepet. I alle disse korridorene og
trappene er det lett å bli overasket. De går fort, stopper ved hvert hjørne,
lytter, ser også løper de så stille de kan tre og tre over til fortsettelsen av
gangen slik at de igjen ikke er i åpent rom. Etter at alle er over, stoppe de
igjen, lytter og ser om kysten er klar. Da det er klart og Josh som nå leder
ann nikker til at de skal fortsette, spør Andy forsiktig mens han higer etter å
fylle lungene med luft. ”Josh… *pust* Josh, Hvor er vi på vei... *pust og pes*
Vet du hvor hun er?” Josh venter litt før han svarer, han lytter, hører ingen
ting. ”Dawn, liz og Ilona har lugar fremmerst på… høyre.. Side. I tiende etasje.” Andy ser bekymret ut.
”Tre etasjer opp, og på andre ennen av båten?” Spør han. ”Ja” svarer Josh kjapt
før han legger til ”Vi tar oss gjennom gangene med lugarer til vi når fremmerst
i denne etasjen, det er nødtrapper på hver side fremme og bak, jeg håper de er
tryggere enn å gå hoved trappene.” Han
snur seg og fortsetter, armen svir. Det virker som om blødningene har stoppet. Josh
holder synet langt frem. Idet noen legger hånden på skulderen hans for å stoppe
han, ser han noen ben lenger nede i korridoren. De stikker ut av en lugar. Han
snur seg, ser på William, så på Andy, og videre til de 3 andre som slo følge
med dem. Alle er stille. Lyden av blodet rushe forbi ørene er det eneste Josh
kan høre igjen. Hjertet dunker. ”Hva gjør vi?” visker William. Før Josh rekker
å svare høres et skrik fra nede i korridoren. Bråk følger skriket, en jente
stemme. Høres ut som at noe faller. Skriket blir verre, også blir skriket
avskåret av en slags syk gurgling. Også stillhet. Josh ser på de andre igjen. Det
er noe der nede i korridoren, de må forbi. Er det tryggere å ta sjansen på
korridoren enn å gå i åpent rom der hoved trappene er? Heisene? Nei, tenker
han. De har sett skrekk eksempler på folk stengt inne i en heis tidligere i
dag. En småbarnsfamilie fanget av en horde idet de skulle gå ut. Et forferdelig
syn. Faren kjempet tappert for å redde barna, men de ble alle tatt så fort, så
forferdelig fort. Med ett ønsket han at han hadde prøvd å hjelpe de. Ingen
gjorde noe da de så det. De sto der, gjemte seg. Hva annet skulle de gjøre? De
var så mange, det virket som det kom flere hele tiden. De var nødt til å snike
seg unna. De var på vei til en av hoved resturangene, for å lete etter kniver
de kunne bruke til forsvar. De fant to brann økser og en hel haug kjøtt økser.
Men trass alt dette klarte Josh å bli bitt. Om ikke noe annet, får han gjøre
hva han kan for å få de andre i sikkerhet. Jeg er død, sier Josh stille. ”Hva?”
Hvisker William. ”Jeg… Glem det, jeg går å ser hva som skjer der inne. Dere,
hold dere noen meter bak meg”
”Er du helt suicidal eller?” spør William med et snev av sinne i stemmen. Josh
bare stirrer på han, og viser han neven. Såret, bittet. Er stygt, det verker
allerede. Blodårene rundt såret er mørke, mørkere enn de burde være, nesten så mørke
at de ser svart ut i dårlig lys. ”Jeg går først” Sier Josh bestemt og begynner
å gå mot bena som stikker ut av lugaren et stykke frem. Etter noen få meter, er
det noen andre som runder det motsatte hjørne av korridoren. Alle stopper,
adrenalinet begynner å pumpe igjen. Ei dame. Hun går mot dem, enda langt unna.
Gjengen bare står der og ser. Hun går rett, ser ikke ut til å være skadet. Hun
ser rett på dem. Tanken slår Josh; hun vet ikke hva som er inne i rommet med
bena stikkende ut. Hun kommer til å gå i fella om hu ikke stopper. Han veiver
med henda, prøver å etterligne et stopp tegn. Hun sakker ned. Etter iherdig
veiving med henna, stopper hun helt opp. Hun er noen få lugarer ovenfor den
åpne de hadde hørt lyder fra. Josh nikker til henne. Hun peker mot lugaren. Han
rister på hodet, på en ”ikke gå videre” måte. Nå ser han at hun har en sølv
koffert i ene handa. Hun setter denne ned. Også fortsetter hun. Hun sniker seg
forbi bena som stikker ut. Hun stopper der i inngangen. Ingenting skjer. Var
det ingen der? Gjengen ser på hverandre.
Jenta ved inngangen ser mot gjengen igjen. Hun rekker opp hånda si og
viser frem fire fingre. 4? Tenker Josh høyt. Før han rekker å tenke mer over
det, kommer ordene høyere ut enn han hadde tenkt. Det høres bevegelse lenger
ned korridoren, antagenteligvis fra rommet jenta står ved. Hun snur seg brått,
ser på Josh og de andre. Nå ble han litt usikker. Måten hun beveget seg på.. Hun
hoppet raskt bakover mens hun plukket opp igjen kofferten. Skrik høres igjen,
fra rommet, helt garantert. Hun strekker ned i jakke lommen sin. Hun trekker
kjapt opp en annen litten sølv gjenstand. Hun strekker seg opp mot taket
”Klikk, klikk” sier tingen hun holder opp mot taket. En flamme kommer til syne.
En lighter. Med ett kommer 4 blodige menn ut av rommet. De snur seg rett mot
jenta. Det kommer en fæl sirene, og sprossene utløses med vann. De automatiske
Brann dørene fyker igjen. De stenger jenta inne med de fire zombiene, og
gjengen inne for seg selv i et annet rom.


Josh løper mot brann døra, hamrer og banker mens han banner
som en annen tulling. ”Hjelp meg med å få opp døra. Vi må hjelpe henne. Det er
min skyld. Jeg bør være der inne, ikke henne. Jeg er allerede så godt som
død..” William prøver å roe han ned, men
til ingen nytte. Josh finner den hydauliske spaken som åpner døra, og trekker.
William slenger Josh ned på bakken idet døra åpnes. Et nytt romm åpnes. Hele
korridoren er blitt delt inn i små rom for å hindre brann. ”Ta deg sammen,
man!” Skriker William til Josh som ligger noe forfjamset på gulvet. ”Hun reddet
oss, du burde være takknemmelig. ” så fortsetter han. ”Vi mistet nesten deg mot
1 av de sygge jævlene når vi skulle finne våpen, hadde vi hatt sjangs mot fire?
Kansje, kanskje ikke. Jeg vil helst ikke prøve” ”Greit, greit.” sier josh med
en bristende stemme og tårer i øynene. ”Men jeg går ikke herfra før jeg vet at
hun er død. Hun reddet oss, og fortjener noe bedre enn å bli som dem” William
trkker seg unna, slik at Josh får reist seg igjen. ”Om du har tenkt å åpne den
døren, så går jeg motsatt veg” sier William. ”Jeg kan skjønne at du føler skyld
over dette, men det rettferdiggjør ikke at du setter alle oss andre i fare”
sier William bryskt. Josh ser på han, og svarer. ”Greit jeg følger med dere opp
en etasje, men da går jeg ned igjen selv.” ”Faen idiot Josh, ta deg sammen,
hvorfor… Nei, glem det. Det er ikke noe vi får gjort for deg uansett, eller
hva? Før eller siden stryker du med. Noen timer siden du ble bitt nå? FAEN”
Andy som har vært stille til nå, hiver seg rundt Josh, nesten på gråten.
”Drittsekk, vi kommer til å savne deg…” Josh, blir stående litt, nesten på
gråten selv idet det går fullt opp for han at han faktisk ikke kommer til å
komme seg bort herfra i livet uansett. Så sier han sarkastisk ”Duh, ro ned a
bøger’n. Ække dau enda, hakke planer om å bli det med det første. Bare vent i
tiende på meg, ok?” - ”ok” skyter Willam inn; ”Vi holder kontakten via
meldinger, husk å ha alle mobiler på lydløs. Så venter vi på deg i tiende.
Bare, send melding straks du finner ut hvordan tilstanden hennes er. Om vi ikke
får melding i løpet av en time, så fortsetter vi uten deg. ”Greit” Svarer Josh.
De åpner neste brann dør som går ut mot hoved trappen opp til 8. Etg. Ingen
ute, ingen lyd. Her snur Josh. Han vinker et kort vink før han går videre den
veien de kom. Han stenger brann døren etter seg. Med alle disse brann dørene
kan jeg kanskje ha en sjangs like vell tanker han. Armen svir, han har ikke
merket det før nå, men alt vannet som har kommet i såret er omtrent like ille
som å helle sprit i det. Såret har blitt verre, de svarte streken når lengere
oppover hånden. Han bretter ned armen på genseren for å dekke det over. Ute av
synet, ute av verden. Der er den siste brann døren. Han legger øret inntil,
lytter. Pff, metall dør. Ikke mye å høre igjennom denne. Josh tenker seg litt
om, så går han tilbake ned korridoren, åpner tre brann dører. Merker seg hvor
hydralik spaken henger, slik at om det blir trøbbel, kan han bare løpe nedover
og dra i spakene og håpe på at dørene stenger seg raskt nok.





Han rusler sakte tilbake til den siste døren, der alle
zombiene var, og venter. !? Stemmer? Svakt, veldig svakt, på andre siden. Uten
å tenke mer over det trekker han i spaken. Adrenalinet rusher opp igjen, dunk,
dunk hører han mens døra går opp. Han er på nippet til å løpe alt han kan
nedover korridoren. Han hoppet en meter bakover idet han ser et hode komme til
syne. Maltraktert, zombie hode. Resten av kroppen kommer til syne også. Det
gjør resten av de 4 zombiene, hvertfall deler av de. Så… Lemlestelse er
tydeligvis tingen. Men, jenta. Det må ha vært henne. Han trår forsiktig over
likene som ligger der. Døren til lugaren er oppe. Plask, plask sier det når han
trår. Blod og vann over alt. Han unngår å se for mye på de maltrakterte likene.
Han når kjapt døren, han ser inn. Jenta i korridoren sitter der, bøyd over en
annen jente. Den andre jenta skriker til idet Josh ser henne. Jenta fra
korridoren forter seg å legge hånda si over munnen hennes, mens hun sier høyt
nok til å overdøve henne. ”Han er ikke farilig… Enda, er du vell..? Lukk brann
døra fort, og kom inn. Josh strekker seg ut etter spaken på branndøren og
trekker, psssh sier det idet den begynner å gå igjen. Skritt, høres, tunge
ujevne skritt. Med ett snubler en haug med folk inni veggen fra hjørnet. De må
ha hørt skriket. Josh gjør seg klar til å slå fra seg med øksa dersom døra ikke
lukker seg kjapt nok. De beveger seg så raskt, på få sekunder nådde de første
døra. Fire par hender hindrer branndøra i å lukke seg hlet. Josh løfter øksa og
hugger ned, og kløyver samtlige hender. Idet døra lukker seg høres flere lenger
bak og mer skrik. Deretter stillhet. Han senker øksa, sparker i en hånd som ble
kappet av og ble liggende på gulvet. Han går omsider inn i lugaren og lukker
lugar døra etter seg. Inne er det noe tørrere enn ute i korridoren. Han ser ned
på dem, der den ene ligger, med mange sår. Og Jenta fra korridoren sitter bøyd
over. Den sårete jenta hyperventilerer nå, det ligger små dammer med blod rundt
henne. Det lukter ikke noe særlig inne her. Josh blir bare stående å se, mens
jenta fra korridoren prøver å roe jenta som ligger der. Etter en stund rykker
hun till, og blir stiv. Den raske pusten stoppet på sekundet. Jenta fra korridoren
henger med hodet, lager ikke en lyd. Hun reiser seg lydløst, og snur seg mot
Josh. ”Hvor er de andre?” spør hun. ”De gikk videre” Svarer han lavt. ”Og du
tenkte du skulle gå rundt for deg selv i stedet? Glup fyr du” Sier hun med en
sarkastisk tone. ”Det spillier ingen rolle” sier han kort. ”Sentimental er vi?”
Snapper hun til. ”Er du bitt?” Spør hun kjapt. Josh bretter opp armen og
nikker. Hun nikker godkjennende tilbake ”Ok, skjønner… Har du sett noen bli til
en av de?” ”Nei…” sier han nølende. ”Like greit. Hun” sier hun, og peker på
jenta på gulvet; ”blir en snart” Hun går tilbake og bøyer seg ned mot jenta
igjen, legger hendene hennes på hode og sier ”Unskyld” Og rykker til. Det
knekker stygt. Josh rygger noen steg bakover til han møter døra med et dunk. Hu
knakk nakken hennes, sånn uten videre. Jenta fra korridoren reiser seg igjen,
like sakte og lydløst mens hun ser på Josh. De betrakter hverandre en stund, så
slapper Josh av igjen. Ingen grunn til panikk tenker han, hun har nok rett i
det hun gjorde. ”Eh…” Er det eneste som kommer ut av munnen til Josh når han
skal til å spørre hvordan hun klarte seg. Hun begynner å gå nærmere Josh som om
hun føler hans usikkerhet. Josh strammer grepet om øksa. De står nå rett
ovenfor hverandre, ansikt til ansikt. Hun betrakter han, nesten som at hun
venter på at han skal gjøre noe dumt. Han merker dette. Og sier, ”Jeg er ikke
sånn enda”. Hun svarer ”Nei, men du kommer til å bli ’sånn’… Hvor lenge siden
er det du ble bitt?” Han tenker litt før han svarer ”3- 4 timer” Hun ser ned på
armen, tar tak i den, og bretter opp igjen armen på genseren for å se nærmere.
”hmm, det kan stemme” Sier hun. ”jeg har noe som kan hjelpe.” Hun snur seg og
går mot sølv kofferten hun bærte på i korridoren. Hun åpner den. Det er flere
sprøyter der. Noen en slags blå farge, mens andre en sykelig grønn aktig farge.
Hun tar opp en av hver, holder det i hver sin hånd, og spør. ”Vil du reversjere
smitten, eller vil du overleve?” Josh, står der med et tanke fullt og forvirret
utrykk. Reversere? Eller overleve? Bør ikke det være det samme? ”overleve” sier
han med det samme. Har hun virkelig et antivirus? Hvordan, hvorfor? Hun ser på
han, tar brått tak i armen hans, og stikker den grønne sprøyten rett i armen og
tømmer alt innholdet kjapt inn i årene hans. ”Faen i helvette” bryter han ut
idet sviingen begynner. ”Så så, er ikke som om du hadde noe valg uansett.”
”Nei, men i granskauen, bør da gå an å være litt mer human”
”human? I disse tider er det slikt som får deg drept, eller hva verre er”
”Herregud, du er ikke sann”
”nei nei, bare la det få noen minutter, du blir nok ganske så svimmel når dette
når hodet ditt.” så fort som det ble sakt, begynner Josh og merke det. Ikke
bare svimmelheten, men såret svir, mer enn det noen gang har gjort. Det svir
opp langs de mørke sykelige blodårene også. Han prøver å si noe, men det kommer
bare ut mommel. Det begynner å svartne, han merker så vidt at han segner om
idet hun sier ”Nøler du, dør du. Er du impulsiv, dør du. Har du ingen planer,
da dør du. Vær obs på lyset, du er død”. Så, stillhet, mørke…